Hardangervidda i fem døgn

Ikke hadde jeg trodd at jeg noen gang skulle bevege meg omkring på Hardangervidda vinterstid, men Tove får meg med på så mye. Sammen drømte vi denne våren om tur i Femundsmarka, men vær og temperaturer gjorde at den drømmen er satt litt på vent. Som et særdeles godt alternativ fant vi en rute vi sammen kunne tenke oss å prøve på fra Fagerheim på Hardangervidda.

Tove og Kaja

Vi satte igang med pakking og detaljert planlegging. Blandt våre venner på YouTube viste det seg at Susanne Wilhelms skulle opp på vidda samtidig, så vi prøvde å legge opp en rute der et treff kunne bli mulig. Passe dagsetapper er viktig. Gjerne med litt ekstra utfordring, men ikke mer enn at gleden og lysten bevares. Jeg er helt fersk når det gjelder både det å trekke pulk, og det å snørekjøre med hund, så spenningen var stor.

Hardangervidda - her kan du finne ruta vår

Etter en overnatting på Halne Fjellstove var vi klar til avmars fra Fagerheim søndag formiddag. Nydelig vær og hvite vakre vidder. Løypa var stikka innover mot Heinseter. Vi "samler på" åpne buer, koier og lægre, så vårt mål denne dagen var Seltjønnlægre litt sørvest for Heinseter. Etter 15 kilomenter var vi akkurat passe slitne da vi kom fram til denne flotte lille stua. I kveldinga kom Fredrik, sliten etter en laaang dagsmars. Han trengte "rom i herberget". Lægre er lite, men selvfølgelig fant vi plass, så Fredrik sov under bordet :)

Seltjønnlægre

Mandag gikk turen videre sammen med Fredrik mot Rauhelleren. Litt kortere etappe denne dagen. Føret var klabbete, så innimellom følte vi at vi gikk på stylter. Sikringsbua på Rauhelleren var flott og der kom Sebastian og Gunn med et hundespann. De syv vakre huskyene sov ute bak hytta, mens Teddia og Kiro (Tove sine hunder) koste seg inne i varmen.

Solnedgang ved Rauhelleren

Tirsdag var vi spent fordi vi hadde turens lengste etappe foran oss. Om vi skulle rekke avtalen med Susanne måtte vi klare de 25 kilometrene til Sandhaug. Førstedelen av turen gikk vi på GPS. Det gir en helt spesiell frihetsfølelse å gå innover vidda uten et eneste spor foran oss. Været var bare helt superdupert denne dagen. Siste halvdel av turen fant vi den stikka løypa, da var vi etterhvert slitne og det å slippe å tenke navigering har også sine fordeler. På Sandhaug ble det folksomt - elleve skientusiaster søkte ly her - det er sosialt å gå via hytter på vidda.

Meeting point

Onsdag var det hvitt, med snø i lufta og relativt mildt. Jeg fikk prøvd ut slalåmbrillene som hjelper på å se konturene i det hvite hvite som ligger foran. Løypa retning Dyranut, der vi gikk, var merka. Vi fikk vite at stikkene var tatt inn på strekningen mot Hadlaskard - det var derfra Susanne skulle komme. Vår plan var å komme til "meeting point", og ved Granahytta fant vi et snøfritt område til teltet. Vi valgte barmark fordi snøen var våt og det nesten var regn i lufta. En utfordring å få snøplugger ned i frossen jord, men det er utrolig hva som går.

Sitte i vinden og speide etter Susanne :)

Torsdag var ventedagen. Skikkelig spennende å sitte i vinden med utsikt retning Hadlaskard og speide etter "små svarte bevegelige prikker". Vi hadde med et stort noskt flagg, og lekte skikkelig ekspedisjonsfarere :) Sansynligvis så vi vennene våre, men noe treff fikk vi dessverre ikke til. Et eller annet feilet, men kanskje får vi det til neste gang! I femtiden måtte vi pakke leiren for å nå fram til Dyranut der vi hadde bestilt rom. Å få middag og reine hvite laken kjentes godt for slitne kropper. Vi var strålende fornøyde etter gjennomført rundtur - Hardangervidda kan anbefales både sommer og vinter.

Til Dyranut Fjellstove med hvite laken og middag

Neste år kan det jo hende vi kan prøve Femundsmarka. Det er godt å ha noen drømmer og minner å leve på :)

På YouTube kan du se film fra turen vår!